UEFA på kollisjonskurs med Infantino

Mistilliten mot Gianni Infantino har bygget seg opp over flere år, og sommeren 2026 fremstår det som om UEFA har nådd et bristepunkt i forholdet til FIFA-presidenten. Striden handler ikke om én enkelt VAR-avgjørelse eller dommerfeil, men om en rekke kontroverser som utfordrer både sportslig integritet og prinsippet om politisk nøytralitet i internasjonal fotball.

Faktagrunnlaget er tydelig: I en offisiell uttalelse har UEFA omtalt FIFA-beslutningen om å oppheve Folarin Baloguns én-kamps suspensjon under VM som en avgjørelse som både er uforståelig og bryter med etablerte prinsipper, og samtidig slått fast at FIFA med dette har krysset en rød linje. I europeiske medier og i UEFAs kommunikasjon beskrives vedtaket som et brudd med det etablerte disiplinærregimet, knyttet til mulig politisk press etter at USAs president Donald Trump skal ha tatt direkte kontakt med Gianni Infantino for å få saken vurdert på nytt. Over 70 medlemmer av Europaparlamentet har bedt om undersøkelser av FIFA og Infantino, med eksplisitt henvisning til mulige brudd på prinsippet om politisk nøytralitet i fotballen. Analytisk er poenget at UEFA ser denne episoden som et symptom på en presidentstil der politisk og personlig agenda får forrang foran sportslig rettferdighet.

Konflikten hviler samtidig på et bredere institusjonelt fundament enn Balogun-saken alene. Over tid har UEFA reagert kraftig på Infantinos turneringsprosjekter – fra den nye Club World Cup til ideer om ytterligere ekspansjon og stadig tettere turneringskalendere. I 2026 rapporteres det at UEFA vil blokkere ethvert forsøk fra Infantino på å utvide det nye klubb-VM eller gjøre det til en turnering annenhvert år, begrunnet med at europeiske klubber allerede befinner seg i en ekstrem belastningssituasjon med Champions League, hjemlige ligakamper og landslagsdatoer. Referater fra kongresser og rapporter fra tidligere prosesser viser at UEFA-delegater konsekvent har stilt seg skeptiske til forslag om et 64-lags VM og nye FIFA-turneringer som kan forrykke den europeiske kalenderen. Vurderingen er at UEFA opplever Infantinos turneringslogikk som en direkte utfordring mot både sportslig kvalitet og Europas egen kommersielle posisjon.

Mistenksomheten mot Infantino er også personlig og politisk farget. Under FIFA-kongressen i Paraguay i 2025 forlot europeiske delegater møtet i protest etter at presidenten ankom mer enn to timer for sent, fordi han hadde prioritert et diplomatisk oppdrag i Midtøsten sammen med USAs president Donald Trump. UEFA begrunnet protesten med at endringen av tidsplanen, «tilsynelatende for å imøtekomme private politiske interesser», satte disse interessene over fotballen, uttalte UEFA i sin reaksjon. Senere europeiske reaksjoner på innstiftelsen av en egen fredspris til Trump har koblet denne prisen direkte til en praksis der fotballens øverste leder trekkes inn i stormaktspolitikk på en måte som oppfattes å bryte med forventet nøytralitet. Analytisk utgjør dette kjernen i mistilliten: UEFA ser ikke bare en president som presser kalenderen, men en president som i økende grad personifiserer en politisering av fotballen de ikke kan akseptere.

Samtidig er den globale maktbalansen lite flatterende for UEFAs strategi. Sør-Amerikas CONMEBOL, det afrikanske forbundet CAF og det asiatiske AFC har eksplisitt gitt sin støtte til Infantino for perioden etter 2027, noe som samlet gir langt over hundre stemmer før Europa i det hele tatt har valgt sin posisjon. Infantino har dessuten vært gjenvalgt uten motkandidat i både 2019 og 2023, og det finnes per i dag ingen tydelig europeisk utfordrer som samler flertall på tvers av kontinentene. Flere analyser peker på at selv om UEFA nå markerer grensene skarpere – fra kongress-walkout til åpent ordbruk om «røde linjer» – står de strategisk isolert. Mistilliten er reell, men verktøykassen er begrenset: Europa kan motarbeide turneringsreformer og skape betydelig politisk støy, men mangler foreløpig både kraft og kandidat til faktisk å velte Gianni Infantino.