Norge mellom hyllest og hard kamp: Slik rustes vi for et nytt møte med Senegal

Gardermoen tok imot et landslag som ikke lenger snakker som en outsider. Etter gruppespillet står Norge med seks poeng og en andreplass i Group I, bak Frankrike, mens Senegal ligger på tre poeng etter tre kamper. Det er tall som gjør at veien videre føles kortere enn før, selv om England fortsatt satte stopp med 2-1 i den siste gruppespillkampen.

På flyplassen var stemningen varm, nesten høyrøstet, da spillerne kom hjem til hyllest. Det passer med den nye rollen Norge har tatt i turneringen. Laget har sluttet å be om plass ved bordet. Nå sitter det der, med Martin Ødegaard som den tydeligste dirigenten og Erling Haaland som den tydeligste avslutteren. Ødegaard sto for en assist i tapet mot England, og det sier mye om hvordan han har flyttet seg fra ren kreativ kraft til en mer komplett styrmann i høyt tempo.

Det neste navnet som kaster skygge over Norge, er Senegal. Tirsdag 18. august ble Patrick Vieira bekreftet som ny landslagssjef for Senegal, ifølge flere internasjonale medier, etter at Pape Thiaw forsvant ut etter VM-exiten. Vieira er et tungt navn, en tidligere Arsenal-kaptein med autoritet og erfaring fra internasjonal toppfotball. At han kommer inn nå, betyr at en mulig knockout-kamp mot Norge også blir et møte med et lag i ombygging, ikke bare en ny motstander på papiret.

For Norge er det en fordel og en utfordring på samme tid. Fordelen er at Solbakken kan forberede laget på tydelige mønstre, fordi et nytt trenerteam ofte vil endre presshøyde, avstander og rollefordeling tidlig. Utfordringen er at slike lag kan få en kort og skarp reaksjonseffekt. Det er akkurat den typen kamp Ødegaard trives i, der rommene blir små og beslutningene må tas på én berøring. Han har utviklet seg til en spiller som både tar ansvar lavt i banen og setter fart i siste tredel, og i et knockoutmøte kan den dobbeltheten bli avgjørende.

Samtidig går det en egen samtale hjemme i Norge om flagget på brystet, stolthet og forventninger. Ståle Solbakken har i dette mesterskapet balansert patriotisme og prestasjon uten å la symbolene spise opp innholdet. Det er en tydelig forskjell mellom å bære nasjonalfargene og å levere i kamp. Norge har nå gjort det siste i større grad enn før, og det er nettopp derfor Gardermoen luktet mer jubileum enn overgangsfase da laget landet.

Det som skiller dette laget fra tidligere norske VM-utgaver, er ikke bare resultatene. Det er tryggheten i det de gjør når motstanden biter. Seks poeng i gruppespillet og et knepent tap mot England er nok til å gi Norge et nytt utgangspunkt, men ikke nok til å gi noen kontroll over hva som kommer videre. Hvis Senegal blir neste hinder, møter Norge et lag som nettopp har fått en ny sjef og som allerede må svare på tempoet i turneringen, mens Ødegaard og Solbakken går inn i de neste dagene med én konkret oppgave: holde det som allerede er vunnet, og bruke det riktig når semifinaledrømmen igjen blir håndfast.